Jeg sluttet i jobben min av mange årsaker.
Først og fremst var jeg dritt lei av å sitte i bilen så mye. Og siden det var så mye kjøring til og fra møter over relativt lange avstander, brukte jeg fort en hel arbeidsdag i uken på det før jeg regner med pendlingen til selve jobben. Lange kvelder, skyldfølelse for familie, bikkjer og meg selv gjorde at jeg bare fikk nok. Både jobb og kolleger var storartede! I etterpåklokskapens lys så kan jeg vel se at dette kunne ha vært løst annerledes fra min side, men jeg fikk så enormt nok på mange fronter.
Så dette året har jeg vært hjemme med Torstein 19 år. Jeg har ikke vært hjemme med han siden han var syv måneder gammel. Det har gått greit. Han er stort sett litt greiere enn meg.
Når du jobber, har familie, bikkjer, hus og hytte så kommer du selv langt ned på listen. Selv om du har valgt alt selv. Det er alltid noe som må gjøres, noe annet som må prioriteres, og du kan alltid finne en grunn til å skyve på din egen mosjonstid. En ting er den 40-60 min lange turen med bikkjene, men da går du, og fokuset bli litt feil.
Å begynne å røre meg på “ordentlig” hadde jeg ingen unnskyldning til ikke gjøre når jeg hadde sluttet i jobben min. Jeg startet med å gå så raskt at jeg ble svett 1 time hver eneste dag sammen med bikkjene. Dette var i september i fjor. Jeg er så heldig at jeg bor en liten spasertur fra Lysakerelven, og langs den er det flotte gangstier på begge sidene.
Rett før jul begynte jeg å løpe opp alle motbakkene. Veldig slitsomt. Spesielt med støvletter, brodder og ullstillongs (som jeg alltid bruker når det er minusgrader siden jeg er verdens mest frosne krek).
Jeg kjøpte meg en foret løpetights på nettet i forrige uke. Jeg ble nesten litt brydd over klistermerket på pakken, men det er veldig søtt!
I februar slet jeg av et muskelfeste i skulderen på et veldig tåpelig vis, og dette preget de neste månedene. Jeg løp opp bakkene, og også delvis bort på flatmark, men siden jeg på en eller annen måte kompenserte for den vonde skulderen, stivnet hoften diagonalt med skulderen. Kort sagt jeg hadde ikke den helt store fremgangen de neste tre månedene. Etter at en magisk fysioterapeut hjalp meg, har skulderen blitt mye bedre og jeg har fått løpt jevnt og regelmessig.
Jeg er på ingen måte nyfrelst. Etter Torstein ble født gjorde jeg det samme. Løp annenhver dag i flere år. Men jeg hadde ikke spesielt gode minner fra den tiden. Selv med all treningen husker jeg at det eneste jeg hadde lyst til var å sove. Mulig det hadde med at vi da hadde fire små barn, jeg gikk på krevende heltidsstudie hvor det var obligatorisk oppmøte fra halv ni til fem hver dag, og lang vei til jobb og studier. Og i hvilken tilstand jeg hadde vært uten den løpingen vet jeg jo ikke?
Jeg har alltid elsket å gå tur, herje rundt i hagen og være ute og styre med bikkjene, men det er noe helt annet å løpe, altså. Jeg blir snart (straks, faktisk) femti, og dette følte jeg nærmet seg siste sjanse for å få en ok kondisjon og fortsatt kunne løpe relativt greit. Og med fare for å smyge meg inn på rosabloggernes område: Jeg merker veldig stor forskjell på kroppen min. Selv med akkurat like stort/ større? inntak av sunn og usunn mat så endrer kroppsfasongen seg. Jeg har faktisk gått ned en buksestørrelse uten at jeg tror jeg veier noe mindre.
Men hovedpoenget mitt er at å løpe ikke er så ille. Nå liker jeg det faktisk igjen. Jeg tror stikkordet er å starte opp kjempesakte, rett og slett ikke presse deg så mye at dette blir for fælt. Og fortsette kjempesakte. Ikke tbli psyket ut av alle friskusene. Dette skal være kos! Innse at du må prioritere løpingen fremfor alskens andre ting som du egentlig burde ha gjort, og sett av halvannen/ to timer tre ganger i uken og gjør det til noe skikkelig hyggelig.
Veldig gode joggesko er egentlig det eneste du trenger (bortsett fra den dyreste og beste sportsBHen du kan finne om du er dame).
(121)
